I kartlegging og utredning av traumelidelser undersøker en hvilke potensielt traumatiserende hendelser personen har opplevd, hvilke plager/symptomer personen har, og hvordan personen fungerer i dagliglivet. Dette danner et viktig grunnlag for valg av videre behandling og gir anledning til å skape tillit, håp om bedring og en opplevelse av å ikke være alene om opplevelsen.

Helsedirektoratet har utviklet egne pakkeforløp for kartlegging og utredning.

Forberedelse og tilpasning til den enkeltes kapasitet

En god start på kartleggingen er å forklare hva prosessen går ut på, hvorfor vi kartlegger og hvordan vi gjør det. Dette skaper forutsigbarhet og øker trygghet.  

Vi kan presisere at vi er interessert i symptomer og hvordan disse preger hverdagen, og at vi ikke skal gå dypt inn i enkelthendelser men forholde oss til overskrifter.

Det er også nyttig å presisere at det er vanlig at prosessen medfører ubehag, men at vi skal tilpasse og regulere. Vi kan bli enig om et signal personen kan benytte seg av hvis han kjenner seg overveldet. Dette kan være et verbalt signal som ”stopp” eller ”slutt”, eller et nonverbalt signal som for eksempel å rekke opp hånden.

Som en del av forberedelsene er det nyttig å gi en tidsramme for arbeidet. Noen orker å arbeide en hel time med kartlegging, for andre blir dette overveldende. Formidling av at ”vi tar det skritt for skritt» og «det tar den tiden det tar” gir trygghet.

Tilstrekkelig med overskrifter

I kartleggingsfasen har en fokus på symptomer, det er ikke nødvendig med detaljer i den vonde historien.

Noen personer er unnvikende og tilbakeholdne under kartleggingen. Bak dette kan det ligge sterke følelser som sorg, sinne, angst, skyld og skam. Disse personene kan klare å åpne seg gjennom en presisering av at vi tilnærmer oss det vonde gradvis, og at vi på dette stadiet i kontakten kun skal benevne hendelser med overskrifter.

Andre kan komme til utredning med en forventning om at «nå må alt fortelles», og at dette skal gjøres med en gang. Her er det nyttig med en forklaring om at dette ikke er nødvendig eller hensiktsmessig i denne fasen av kontakten. I kartleggingsfasen går vi ikke dypt inn i enkelthendelser, men har fokus på symptomer og hvordan disse preger hverdagen.

I denne avgrensningen er det viktig å være bevisst sin fremtoning og holdning. Vi må vise at vi tåler å høre og at det skal være rom til å fortelle og dele, at det heller er mer et spørsmål om når.

Kartlegging kan være aktiverende og triggende

De fleste synes det er fint å bli spurt om traumesymptomer, at noen er interessert i deres opplevelser og i å hjelpe dem videre.

For noen kan likevel spørsmål om vanskelige tema som personen har forsøkt å unngå i lang tid, utløse vanskelige følelser som redsel, sorg, skam og skyld. Spørsmål vi stiller kan også trigge minner om de vanskelige hendelsene og føre til gjenopplevelser.

Hvis over- eller underaktiveringen blir for høy, kan personen komme ut av toleransevinduet. Da må behandleren regulere personen inn i toleransevinduet og hjelpe personen til å komme tilbake til her og nå, før samtalen fortsetter.

Vi befinner oss i et tidlig stadie i kontakten og kjenner kanskje ikke personen godt nok til å vite hva som er de beste formene for regulering. Vi kan da prøve oss frem med noen av de mest vanlige reguleringsteknikkene, som for eksempel å bruke sansene: syn, hørsel, lukt og smak. Disse teknikkene involverer ikke så mye kropp og pust og er kanskje de minst triggende.

→ Les mer om toleransevinduet i Reaksjoner på opplevd fare

→ Les mer om triggere i Gjenopplevelse

→ Les mer om regulering i Emosjonsregulering

Holdning og regulering hos den som kartlegger

Holdningen hos den som kartlegger påvirker samtalen gjennom hvordan spørsmål blir stilt og fulgt opp. Kartleggerens kroppsspråk påvirker også.

Selv om vi holder oss på overskriftsnivå i kartleggingen, kan vi komme i kontakt med tematikk som berører oss. Det er derfor viktig å være oppmerksom på oss selv samtidig som vi fokuserer på personen vi kartlegger. Vi må ha et bevisst forhold til egne holdninger og regulering i møte med sterk lidelse.

→ Les mer om regulering i Emosjonsregulering

Hensyn å ta

Pasienter som kommer til utredning for traumer er en mangfoldig gruppe.

Det er viktig å ta hensyn til pasientens fungering og bakgrunn under kartlegging. Det kan for eksempel være behov for tolk eller det kan være kulturelle hensyn en bør ta.

→ Les mer om kommunikasjon med flyktninger

Oppsummering:

‣ Nyttige forberedelser før en går i gang med kartlegging og utredning er å forklare hva prosessen innebærer, understreke at en vil tilpasse til pasientens kapasitet og å avtale et stoppsignal.

 

‣ I kartleggingen går vi ikke inn i detaljer i historien, det er nok med overskrifter.

 

‣ Kartlegging kan være triggende, og over- og underaktivering må reguleres.

 

‣ Det er viktig å ta hensyn til pasientens fungering og bakgrunn, der eksempelvis tolk eller andre hensyn bør vurderes.

Referanser og videre fordypning: