Når en opplever fare, skjer det spesielle reaksjoner i hjernen og kroppen. Hjernens alarmsystem dominerer, og de områdene av hjernen som styrer logikk hemmes. Kroppen settes i beredskap til å håndtere faren gjennom aktivering av enten den sympatiske eller den parasympatiske delen av nervesystemet. Kamp-, flukt- eller utkoblingsreaksjoner igangsettes.

Den «tredelte» hjernen

Den tredelte hjernen er en forenklet beskrivelse av hjerneområders funksjon og benyttes ofte for å forklare reaksjoner på opplevd fare. Modellen ble først introdusert av MacLean i 1990. Modellen deler hjernen i overlevelseshjernen, emosjonshjernen og logikkhjernen, og vektlegger at hjernens utvikling skjer nedenfra og opp.

Modell av den tredelte hjernen. Fra øverste del: "tenke og kontrollere", "søke og føle" og "sanse og orientere"

Hjernestammen og de nedre delene av hjernen er ferdig utviklet ved fødselen. Herfra styres alle funksjoner forbundet med overlevelse, som det å puste, spise, kunne føle smerte, og så videre.

Nevrologisk utvikling av denne delen av hjernen foregår i hovedsak etter fødselen, og den er helt avhengig av samspill med andre mennesker. I emosjonshjernen ligger nedre del av det limbiske systemet med amygdala, også kalt kroppens «røykvarsler» eller «alarmsystem».

 

Amygdala registrerer fare og sender signaler til overlevelseshjernen. Overlevelseshjernen sender signalene videre, og kroppen gjøres i stand til å beskytte seg. Lynraske automatiserte reaksjoner overtar, mens funksjoner som for øyeblikket ikke er helt livsviktige, stenges av.

 

Hippocampus, også i det limbiske systemet, er hjernens «bibliotek» og lagrer erfaringer. Her knyttes nye opplevelser til det vi har opplevd før.

Logikkhjernen, eller tenkehjernen, består av cortex (neocortex) og de mest avanserte delene av det limbiske systemet. I denne øverste delen av hjernen skjer det en modning bakfra og fremover gjennom hele oppveksten, til prefrontal cortex (fremste del av neocortex) er ferdig utviklet i begynnelsen av 20-årene.

 

Logikkhjernen er senteret for språk og abstrakt tenkning. Den tar inn og integrerer store mengder informasjon og knytter mening til dette, tolker hendelser og forstår dem i en sammenheng. Aktiviteten i prefrontal cortex er helt nødvendig for å kunne planlegge og reflektere.

Porges polyvagalteori

Når en opplever fare og alarmen går, blir logikkhjernen hemmet. De delene av hjernen som tar seg av overlevelse, tar over våre reaksjoner.

Porges vektlegger i sin polyvagalteori at det autonome nervesystemet regulerer tre fundamentale fysiologiske tilstander / forsvarssystemer som trer i kraft når vi opplever noe som truende. Hvilke av disse systemene som opererer, avhenger av om vi er i livsfare eller ikke og også av hva som er mulig å gjøre med faren.

Å søke sosial støtte, eller social engagement som Porges kaller det, er den første beskyttelsen vi instinktivt tyr til. Vi ber om hjelp, støtte og trøst fra mennesker rundt oss.

Men hvis ingen kommer for å hjelpe eller vi er i umiddelbar fare, benytter organismen seg av en mer primitiv form for overlevelse, det vil si mobilisering, kamp eller flukt (fight or flight). Vi kjemper mot den som angriper eller flykter til et trygt sted. Under kamp eller flukt utløses stresshormonene kortisol og adrenalin slik at vi blir kroppslig aktivert og klare til å flykte. Det er den sympatiske delen av det autonome nervesystemet som settes i gang og fører til full gass eller overaktivering i kroppen:

  • Hjertet slår raskere.
  • Blodtilstrømningen dirigeres til muskulaturen for å sette oss i stand til å handle raskt.
  • Oppmerksomheten styres mot å finne en fluktvei eller finne en måte å nedkjempe trusselen på.

Men hvis dette slår feil, hvis vi ikke kan komme unna, holdes ned eller fanges, vil organismen forsøke å beskytte seg selv ved å stenge ned og bruke så lite energi som mulig. Da er vi i tilstanden utkobling (freeze/collapse). Her dempes den sympatiske aktiveringen kraftig ned, mens den parasympatiske bremsen i nervesystemet overtar og kroppen blir underaktivert:

  • Hjerte- og pustefrekvensen går ned.
  • Blodet forsvinner fra muskulaturen.
  • Vi blir slappe.
  • Det utløses kjemiske stoffer som gjør at kroppen blir nummen og bedøvet med mindre smerteopplevelse.

Se en oppsummering av hjernens reaksjon på opplevd fare i filmen Normalhjernen:

Toleransevinduet

Toleransevindumodellen er en sentral modell i traumefeltet. Den viser hvordan vår kroppslige aktivering varierer og hva som skjer når vi føler oss truet.

Modell av toleransevinduet. Toleransevinduet i midten (hvor man kan tenke, reflektere og føle samtidig), overaktivering over (mobilisering/kamp/flukt), underaktivering under (utkobling/frys/kollaps).

Begrepet toleransevinduet viser til feltet mellom over- og underaktivering, det vil si feltet med moderat aktivering. Når en er moderat aktivert kan en tenke, reflektere og føle samtidig. Det er bare innenfor toleransevinduet vi kan være utforskende, ta inn ny kunnskap, erfare noe nytt og rette blikket utover, for eksempel være engasjert i våre relasjoner.

Over og under dette feltet dominerer overlevelseshjernens instinktive forsvarsreaksjoner vår oppmerksomhet. Tenkehjernen er mer eller mindre hemmet, og evnen til refleksjon forsvinner.

→ Les mer om toleransevindumodellen

Stress

Stress kan beskrives som reaksjonen på krevende psykisk eller fysisk belastning. Dette fører til mobilisering av kroppen og er i seg selv ikke skadelig. Men hvis stress varer over tid eller blir for intens blir det til en belastning og kan minne om traumer.  

→ Se film om stress

→ Les mer om traumer og stressbevisst praksis

Hukommelse

Når ens eksistens og integritet er truet, og de områdene i hjernen som tar seg av overlevelse dominerer, er de vanlige mekanismene for å lagre og sortere hendelser i tid og sammenheng utilgjengelige. Dette gjør at overveldende hendelser ikke blir integrert og lagret på samme måte som vanlige minner.

Vanlige minner lagres som en autobiografisk helhet. De kan hentes frem med viljen, og en kan fortelle om dem som små historier med en begynnelse, en midtdel og en slutt. Minner om overveldende hendelser lagres i stedet for som fragmenter i den eldre delen av hjernen, primært i amygdala.

Fragmentene er knyttet til sanser, følelser, kroppslige fornemmelser og reaksjoner. De er ofte implisitte, det vil si at de sitter i kroppen fremfor å være eksplisitte, bevisste minner en kan reflektere over.

Disse minnene trigges av stimuli som minner om det som hendte, og minnet viser seg kun som fragmenter av den vonde opplevelsen. Dette er forvirrende og vanskelig å forstå for den som opplever det.

Denne mangelen på integrasjon av den overveldende opplevelsen vil vise seg på mange måter, og fører til mange former for senvirkninger.

Oppsummering:

‣ Modellen den tredelte hjernen deler hjernen inn i områdene overlevelseshjernen, emosjonshjernen og logikkhjernen.

 

‣ Logikkhjernen blir hemmet når vi utsettes for fare, kroppen settes i beredskap og overaktiveringsresponsene kamp og flukt eller underaktiveringsresponsen utkobling settes i gang automatisk.

 

‣ Toleransevinduet er feltet av moderat aktivering der en kan tenke og føle på en gang.

 

‣ Under overveldende hendelser er de vanlige mekanismene for å sortere og lagre minner i tid og sammenheng utilgjengelige. Minner om overveldende hendelser lagres derfor som fragmenter i hukommelsen.

Referanser og videre fordypning: