Sammensatte, gjentatte og langvarige påkjenninger i barndom og oppvekst eller i voksen alder kan føre til det vi kaller for kompleks traumatisering. Komplekse traumer fører typisk til senvirkninger ut over det som er vanlig ved enkle traumer. De psykiske plagene og problemene blir mer sammensatte og gjennomgripende.
I 1999 utviklet Leonore Terr en typologi over potensielt traumatiserende hendelser. Hun skiller mellom type 1 og type 2 potensielt traumatiserende hendelser, hvor type 1 er enkeltstående hendelser og type 2 er gjentatte og vedvarende hendelser med utforutsigbar utvikling.
| Tilfeldige: | Menneskeskapte: | |
| Type 1: • Enkelthendelse • Akutt livstrussel • Uventet | • Trafikkulykke • Yrkesrelaterte traumer • Industriulykker • Kortvarige naturkatastrofer | • Yrkesrelaterte traumer • Industriulykker • Kortvarige naturkatastrofer • Kriminalitet, overfall, fysisk vold • Seksuelle eller fysiske fornærmelser • Bevæpnet ran |
| Type 2: • Gjentatt • Vedvarende • Uforutsigbar utvikling | • Vedvarende naturkatastrofer • Teknologiske katastrofer | • Seksuelt/fysisk misbruk av barn • Familievold • Alvorlig omsorgssvikt • Krig, tortur • Kidnapping, fengsling |
Judith Herman: kompleks traumatisering
Type 2-hendelser er langvarige påkjenninger som gjentar seg, ofte på en uforutsigbar måte, der man ikke vet når det vil være over.
Allerede på 1980-tallet ble skader etter slike hendelser beskrevet. Judith Herman arbeidet med mennesker som hadde vært utsatt for gjentatte traumatiske hendelser i situasjoner de ikke kunne slippe unna. De hadde vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold i familien, hadde sittet i konsentrasjonsleire eller vært på flukt.
Judith Herman beskrev hvordan disse menneskene hadde vansker med å kjenne igjen eller regulere følelsene sine, at de hadde problemer med å stole på andre og lett havnet i konflikter. Mange hadde kroppslige plager uten noen kjent medisinsk årsak, og de opplevde å falle ut og miste kontakten med omverdenen. Veldig ofte tenkte de mye negativt om seg selv og mente de selv hadde skyld i traumene de hadde opplevd.
I 1992 foreslo Herman at det burde lages en egen diagnose for disse skadene, som hun kalte kompleks posttraumatisk stresslidelse (kompleks PTSD).
Vanlige plager ved komplekse traumer er:
Vansker med å gjenkjenne, ha kontakt med og tolerere følelser. Følelser som tristhet, sinne, redsel eller skam og skyld oppleves overveldende og vanskelige å regulere.
Vansker med å ha tillit til andre med påfølgende unngåelse av nære relasjoner. Samtidig opplevelse av å være avhengig av andre og redsel for å være alene.
Endret måte å se seg selv på. Opplevelse av verdiløshet, utrygghet, hjelpeløshet eller en opplevelse å ha blitt ødelagt i tillegg til skyld og skamfølelse knyttet til de traumatiske hendelsene.
Opplevelse av å være nummen, fjern fra omverdenen og at omgivelsene føles fremmede. Problemer med konsentrasjon og hukommelse.
Plager, smerter eller anspenthet i kroppen uten klar medisinsk årsak.
Les mer i Oppdage: Symptomer ved kompleks traumatisering
Les mer i Oppdage: Diagnostisering av kompleks PTSD
Utvikling og tidlige erfaringer
Judith Herman beskrev at det som oftest var andre mennesker som påførte dem hun jobbet med slike påkjenninger, og at det ofte skjedde i oppveksten.
Utviklingspsykologien kan hjelpe oss til å forstå hvordan denne type hendelser forstyrrer barnets utvikling og fører til grunnleggende skade.
Gjennom barndommen utvikler barnet seg parallelt fysisk, motorisk, kognitivt og emosjonelt. Utviklingen følger et relativt fast mønster, og ulike aldre har forskjellige utviklingsoppgaver.
Utviklingsoppgavene øker i vanskelighetsgrad og kompleksitet, noe som også henger sammen med hvordan barnets hjerne utvikler seg.
Når omsorgsgiverne ofte nok møter barnet med trøst og hjelp til å dekke ulike behov, blir utviklingsoppgavene løst, og barnet lærer at verden er forutsigbar og trygg. Barnet lærer seg også gode strategier for å søke støtte når ting blir vanskelig. Disse forventningene og strategiene holder seg ganske stabile gjennom livet.
Hvis barnet vokser opp med store belastninger og manglende hjelp til å håndtere disse, kan det forstyrre barnets utvikling.
En av de viktigste utviklingsoppgavene handler om å lære å regulere egen aktivering, slik at en kan roe seg ned når en blir overaktivert og vekke seg opp når en blir underaktivert. Denne evnen utvikles i relasjon og samspill med viktige andre, særlig barnets primære omsorgsgivere.
Derfor vil mennesker som har vokst opp med utilgjengelige omsorgspersoner som ikke har klart å gi barnet nødvendig ivaretakelse, støtte og regulering i en tilværelse preget av overveldende opplevelser, ha problemer med å regulere følelser.
I tillegg til kvaliteten på reguleringsstøtten fra viktige voksne har også belastningens alvorlighetsgrad og grad av kontroll og forutsigbarhet betydning for påvirkningen på barnet.
Les mer i Forstå: Utvikling og tidlige erfaringer
Les mer om utviklingspsykologisk forståelse av kompleks traumatisering hos barn av Nordanger og Braarud
Oppsummering:
‣ Sammensatte, gjentatte og langvarige påkjenninger i barndom og oppvekst eller i voksen alder kan føre til det vi kaller for kompleks traumatisering.
‣ Ved kompleks traumatisering har den utsatte problemer ut over det som er vanlig ved enkel traumatisering.
‣ Problemer med følelsesmessig regulering og relasjonell fungering, endringer i selvrepresentasjon, bevissthetsforandringer og kroppslige plager er vanlige tilleggsvansker.
Referanser og videre fordypning:
- Bækkelund, H. (2019). Hva er kompleks posttraumatisk stresslidelse? nkvts.no
- Herman J. L., Perry J. C., van der Kolk B. A. (1989). Childhood trauma in borderline personality disorder. American Journal of Psychiatry, 146, 490–495.
- Nordanger, D. & Braarud, H. C. (2011). Kompleks traumatisering hos barn: en utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 48(19), 968–972.
- Terr L. C. (1991). Childhood traumas: An outline and overview. American Journal of Psychiatry, 148(1), 10–20.