Den tredelte hjernen

– blir også kalt sanse- og orienteringssystemet.

Består av hjernestammen og de nedre delene av hjernen, er ferdig utviklet ved fødselen, og er hjernestrukturer vi deler med andre dyr. Herfra styres alle funksjoner forbundet med overlevelse, – som det å puste, spise, kunne føle smerte, osv.

– blir også kalt emosjonshjernen eller søke- og følesystemet.

Denne delen av hjernen utvikler seg i hovedsak etter fødselen, og utviklingen er helt avhengig av samspill med andre mennesker. I denne delen av hjernen ligger det noen viktige strukturer. Amygdala er sentral i gjenkjennelse og håndtering av følelser, og blir også kalt kroppens «røykvarsler» eller alarmsystem. Hippocampus er hjernens «bibliotek», som lagrer minner og erfaringer. Her knyttes nye opplevelser til det vi har opplevd før. Vi husker ofte sanse- og følelsesinntrykk ekstra godt, fordi de er tett knyttet til overlevelse.

– blir også kalt logikkhjernen eller tenke- og kontrollsystemet.

Består av hjernebarken (cortex) og tilknyttede avanserte hjernestrukturer. I denne delen av hjernen skjer det en modning bakfra og fremover gjennom hele oppveksten. Her ligger ansvaret for språk og abstrakt tenkning. Informasjon tas inn og integreres, her skaper vi mening, tolker hendelser og forstår dem i en sammenheng. Helt fremst i hjernen (bak pannen) ligger prefrontal cortex, som er helt nødvendig for å kunne planlegge og reflektere. Prefrontal cortex er ikke ferdig utviklet før i begynnelsen av 20-årene.

Det foregår en kontinuerlig flyt av signaler mellom de tre delene av hjernen. Dette gjør oss i stand til å overleve og å mestre den komplekse verdenen rundt oss. Kommunikasjonen mellom de ulike delene av hjernen utvikler seg gjennom erfaring, i samspill med omgivelsene våre. Disse utviklingsprosessene har best vilkår når omgivelsene preges av forutsigbarhet, passende mengder stress og en viss grad av kontroll.

Vi kan jobbe med å styrke kommunikasjonen mellom de tre delene av hjernen, for å få bedre kontroll over egne reaksjonsmønstre. Dette kaller vi å jobbe med regulering. Evnen til egenregulering utvikler seg gjennom hjelp fra andre til å roe seg ned eller vekke seg opp, det vi kaller reguleringsstøtte.

Fare registreres i samspill mellom overlevelseshjernen og følelseshjernen. Særlig amygdala spiller en viktig rolle her, som «røykvarsler». Signaler sendes videre til viktige organer i kroppen, slik at den gjøres i stand til å beskytte seg. Signaler sendes også til tenkehjernen, som bidrar til å vurdere hvor farlig situasjonen faktisk er. Dersom tenkehjernen vurderer at det ikke er grunn til alarm, kan den sende beskjed til resten av kroppen om at «faren er over». Der faren oppleves som alvorlig, vil automatiserte reaksjoner overta, mens funksjoner som for øyeblikket ikke er helt livsviktige, stenges av. Dette betyr blant annet at kommunikasjonen med tenkehjernen stoppes i slike alvorlige situasjoner. Disse prosessene skjer lynraskt og utenfor bevisst kontroll.

Dette systemet, som vi kan kalle kroppens stressresponssystem, er hensiktsmessig og nødvendig i farlige situasjoner. Vi kan imidlertid si at traumatiserte har et overutviklet stressresponssystem, og et underutviklet reguleringssystem. Dette er fordi traumeerfaringene har lært kroppen at det er lurt å reagere raskt – stressresponssystemet har rett og slett fått mye trening. På den andre siden har reguleringssystemet ofte ikke fått nok trening, med mindre man i den overveldende situasjonen eller rett etterpå hadde tilgang til god reguleringsstøtte. På denne måten fører traumeerfaringene til at alarmen går for raskt og sterkt, og ikke skrus av, også i situasjoner der det ikke egentlig er farlig. Løsningen har blitt problemet. Mange traumesymptomer er egentlig kroppens automatiske løsningsforsøk.