Barndomserfaringer kan sette varige spor. Negative barndomshendelser kan lagres som traumeminner og føre til senvirkninger, og kan gi sårbarhet i møte med nye belastende hendelser som voksen. På den andre siden kan gode erfaringer utgjøre en viktig beskyttelse, motstandskraft og ressurs.

Barn blir født med en iboende evne til læring. Gjennom barndommen utvikler barnet seg parallelt fysisk, motorisk, kognitivt og emosjonelt. Utviklingen følger et relativt fast mønster, og ulike aldre har forskjellige oppgaver som skal løses.

Derfor bruker vi begrepet utviklingsoppgaver. Utviklingsoppgavene øker i vanskelighetsgrad og kompleksitet, noe som henger sammen med hvordan barnets kropp og hjerne utvikler seg. En av de viktige utviklingsoppgavene handler om å lære seg å regulere egen aktivering, slik at man kan roe seg ned når man blir overaktivert og vekke seg opp når man blir underaktivert.

Utvikling av reguleringsferdigheter

Denne evnen utvikles i relasjon og samspill med viktige andre, særlig barnets primære omsorgsgivere. Barnet kommer til verden grunnleggende uregulert, og trenger hjelp – reguleringsstøtte – fra de voksne. Gjennom samspillet med andre skapes et sett med forventninger som barnet bærer med seg videre. Dette er kjernen i begrepet tilknytning.

Når foreldrene ofte nok møter spedbarnet med trøst og hjelp til å dekke barnets ulike behov, lærer barnet at verden er forutsigbar og trygg. Barnet lærer seg også gode strategier for å søke støtte når ting blir vanskelig. Det er godt etablert gjennom ulike studier at disse forventningene og strategiene holder seg ganske stabile gjennom livet.

Ettersom barnet vokser og blir eldre, blir også andre relasjoner viktige for barnets utvikling, både storfamilie, venner, lærere og så videre. Disse kan ha en viktig beskyttende effekt for barn der den nærmeste familien strever.

Film om tilknytningsteori (Sprouts, YouTube):

Flere ressurser:

→ Brosjyre om utviklingsoppgaver og traumereaksjoner i ulike aldre – RVTS Sør

→ Film og artikkel om hva som fremmer trygg tilknytning – Norsk psykologforening

→ Film om betydningen av relasjoner utenfor familien – UNICEF

Stress og belastning

Gjennom barndommen vil alle barn oppleve ting som stresser dem. Dette er en viktig del av det å vokse opp. Når stresset er håndterbart og barnet får god reguleringsstøtte underveis, bygger det motstandskraft. Men hvis stresset er for stort til at barnet kan håndtere det alene eller med støtte, kan det utvikle seg en sårbarhet som barnet bærer med seg videre.

ACE-studien er et stort forskningsprosjekt der man så på en rekke barndomsbelastninger (adverse childhood experiences – ACE) av ulikt omfang, alt fra vold og overgrep til skilsmisse og fattigdom. Det er nå godt etablert at barn som opplever fire eller flere slike barndomsbelastninger, har signifikant økt risiko for psykisk og fysisk sykdom i voksen alder.

Gjentatte belastninger former barnets nervesystem, og et barn som lever med forlenget alarm lærer seg alarmberedskap snarere enn regulering. Toleransevinduet blir smalere. Dette øker risikoen for sosiale, emosjonelle og kognitive vansker. I tillegg øker risikoen for å oppleve nye potensielt traumatiserende hendelser. I en slik situasjon er det vanskelig å fatte gode valg i livet. Dette øker igjen risikoen for sykdom, lidelse og sosiale vansker.

Faktorer som påvirker hvordan belastninger påvirker barnet:

Noen belastninger er mer alvorlige enn andre. Dette handler om i hvilken grad belastningen er overveldende, en trussel for egen eller andres liv, helse og integritet, og så videre.
Jo mer alvorlig belastning, jo større er risikoen for sårbarhet. I tillegg øker risikoen for sårbarhet når man opplever flere belastende hendelser samtidig eller etter hverandre.

En opplevelse av kontroll og forutsigbarhet øker trygghet og muligheten til å mestre stressorer. Kontroll innebærer ikke nødvendigvis full kontroll over en vanskelig situasjon, men kontroll over egne behov i den situasjonen. På samme måte kan opplevelsen av forutsigbarhet skapes ved at hverdagsrutiner opprettholdes.

Barn som får hjelp til å håndtere belastningene, vil kunne gjenopprette en følelse av trygghet, som igjen bygger motstandskraft og gode reguleringsevner. Dette skjer når barnet har tilgang til en trygg voksen som bidrar til en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet og hjelper barnet med å håndtere vanskelige følelser.

 

Hvis barnet derimot får lite støtte til å håndtere belastningen, vil kroppen fortsatt reagere med alarmberedskap over tid. Barnet lærer ikke å regulere seg, og vil kunne utvikle sårbarhet. Med manglende reguleringsstøtte, kan barnet utvikle sårbarhet også ved mindre alvorlige belastninger.

Denne kunnskapen kan være viktig for å forstå voksne som har utviklet sårbarhet og traumer fra tidlige erfaringer. Samtidig er det viktig at vi husker at vi gjennom å fremme barns tilgang til gode relasjoner, opplevelse av kontroll og forutsigbarhet kan forebygge og minimere konsekvensene av traumer.

Oppsummering:

‣ Tidlige erfaringer påvirker oss senere i livet.

 

‣ Barn trenger trygge voksne for å utvikle seg og øve opp evnen til regulering.

 

‣ Kombinasjonen av høyt stress over tid og fravær av støtte til regulering gir sårbarhet for psykisk og fysisk sykdom i voksen alder.

Referanser og videre fordypning: