Hukommelsen påvirkes av traumatiske opplevelser. Reorganisering av minner og utvikling av et sammenhengende narrativ er sentrale mål for all traumefokusert behandling.

Når ens eksistens og integritet er truet og områdene i hjernen som tar seg av overlevelse dominerer, er de vanlige mekanismene for å lagre og sortere hendelser i tid og sammenheng utilgjengelige. Dette gjør at overveldende hendelser ikke blir integrert og lagret på samme måte som vanlige minner.

Minner om overveldende hendelser

Vanlige minner lagres som en autobiografisk helhet. De kan gjenhentes med viljen, og man kan fortelle om dem som små historier med en begynnelse, midtdel og en slutt. Minner om overveldende hendelser lagres i stedet som fragmenter i den eldre delen av hjernen, primært i amygdala. Fragmentene er knyttet til sanser, følelser, kroppslige fornemmelser og reaksjoner.

De er ofte implisitte, det vil si at de sitter i kroppen, fremfor å være eksplisitte: bevisste, minner man kan reflektere over og som kan formidles gjennom språket. Disse minnene trigges av stimuli som minner om det som hendte, og minnet kommer inn i bevisstheten i form av fragmenter av den vonde opplevelsen. Det er dette vi kaller gjenopplevelse, og er en av de vanligste senvirkningene etter å ha opplevd traumatiske hendelser.

Rekonstruering av minnet

For å motvirke triggerutløst gjenopplevelse og få oversikt og forståelse for hva som har skjedd med en selv, er en rekonstruering av minnet en sentral del av behandlingen. Målet er å lage en sammenhengende historie som en kan uttrykke med språk og fortelle om når en selv vil.

De fleste spesifikke traumebehandlingsmetoder har dette elementet i seg. Noen fokuserer på å lage sammenheng i selve traumeminnet, andre forsøker i tillegg å integrere traumeminnet med andre minner og mer positive hendelser.

Les mer om eksplisitt og implisitt hukommelse.

Eksponering, det vil si å utsette seg for eller gjenoppleve den eller de traumatiske hendelsen(e), er et viktig virkemiddel for å rekonstruere og skape sammenhengende minner.

Oppsummering:

‣ Rekonstruering av minnet og å lage et sammenhengende narrativ av hendelsen er en sentral del av behandlingen.

 

‣ Målet er å motvirke triggerutløste gjenopplevelser av fragmenter av hendelsen, og å lage en sammenhengende historie som en kan uttrykke med språk og fortelle om når en selv vil.